Tesla har inngått en langsiktig kraftkjøpsavtale (PPA) med ContourGlobal som dekker rundt én terawattime fornybar strøm i året. Avtalen, som ble signert 28. juli 2026, gir Tesla omtrent 90% av den årlige produksjonen fra Project Sterling, et solkraftverk med batterilagring i Arizona, inkludert de tilhørende sertifikatene for fornybar energi.
ContourGlobal omtaler den som en av de største bedriftsavtalene om kjøp av kraft fra sol og lagring som noen gang er signert i Amerikas forente stater for ett enkelt prosjekt. For en gangs skyld er en slik påstand enkel å kontrollere mot de tekniske dataene.
Hva Project Sterling er
| Komponent | Ytelse |
|---|---|
| Solceller | 509 MWp / 450 MWac |
| Batterilagring | 360 MW / 1.4 GWh |
| Teslas andel av produksjonen | ~90%, om lag 1 TWh i året |
| Byggestart | Senere i 2026 |
| Kommersiell drift | Mål 2028 |
Anlegget ligger i nettområdet til Western Area Power Administration og vil ha faste overføringsrettigheter inn i markedet til California Independent System Operator — det vil si at strømmen faktisk kommer fram til et sted der den er nyttig, et detalj som senker flere fornybarprosjekter enn panelprisene gjør.
Kombinasjonen betyr mer enn megawattene i overskriften. En solpark på 509 MWp produserer alene en feit topp midt på dagen og ingenting om kvelden. Å bolte på 1.4 GWh lagring gjør ujevn produksjon til noe som nærmer seg planlagt leveranse, og det er nettopp det en produsent med tre skift trenger.
Hvorfor Tesla kjøper kraft i stedet for å selge den
Det ligger en fin ironi i at Tesla — et selskap som lever av å selge nettbatterier — melder seg som kunde hos noen andres solpark. Det er ingen selvmotsigelse. Selskapets egen produksjonsopptrapping av Megapack 3 handler om å levere maskinvare til nettoperatører; denne avtalen handler om å kjøpe strøm til Teslas eget forbruk.
Og det forbruket vokser på to fronter samtidig. Produksjonen er den åpenbare. Den mindre åpenbare er regnekraft: trening av kunstig intelligens bruker strøm på en måte bilmontering aldri har gjort, og den går døgnet rundt i stedet for i skift. Å låse inn en terawattime i året til fast pris mot en slik last er en sikring, ikke en gest.
Oppstartsdatoen i 2028 er også verdt å merke seg. Tesla kontraktsfester kraft selskapet ikke får før om cirka to år, noe som sier noe om hvor langt fram i tid det framskriver sitt eget behov.
Det europeiske perspektivet
Ingenting av dette endrer noe for en Tesla-eier i Europa. Project Sterling er en eiendel i Arizona som betjener amerikansk virksomhet, og Tesla har foreløpig ikke offentliggjort noen tilsvarende europeisk innkjøpsavtale i denne størrelsen.
Det avtalen derimot illustrerer, er hvordan flaskehalsen ser ut. Europas problem er sjelden produksjonskapasitet; det er nettilknytning, overføring og timing — nøyaktig de tre tingene denne avtalen er konstruert rundt. Romania og Ungarn rasjonerte industristrøm denne uken fordi vannstanden i en elv var lav, og Tyskland skriver om nettreglene sine for ladehuber nettopp fordi tilknytningskapasitet har blitt den knappe ressursen.
Teslas svar i Arizona var å kjøpe produksjon og lagring i samme pakke, med overføringsrettigheter påheftet. Det er en mal europeiske industrikjøpere vil kjenne igjen, uansett om Tesla noen gang gjentar den her.
Update: 2026-10-10
- oktober 2026 kunngjorde ContourGlobal at selskapet hadde tatt det første spadestikket for Project Sterling dagen før, under en seremoni i Topock, Arizona. Byggingen på stedet har dermed begynt, og erstatter raden for byggestart i tabellen over. Den vil pågå til 2028 med i gjennomsnitt rundt 400 arbeidere. Pressemeldingen legger til detaljer som ikke var med i den opprinnelige artikkelen: mer enn 760 000 solcellemoduler, over 300 væskekjølte battericontainere med litiumjernfosfat (LFP) fra en leverandør selskapet ikke oppgir navnet på, og forventet produksjon på mer enn 1,1 TWh i året, hvorav Tesla tar rundt 90%. ContourGlobals administrerende direktør, Antonio Cammisecra, sa at anlegget var konstruert rundt kundens behov for å levere strøm i opptil 16 timer om dagen. En del av utviklerens egenkapital finansieres gjennom et brolån fra et banksyndikat. Electrek rapporterte om det første spadestikket 9. oktober.